Jeg er litt i det tankefulle hjørnet idag. Bloggen min skal egentlig være en positiv blogg. Med innslag av humoristiske skråblikk på en aleneforsørgers tilværelse - med tre små gærninger. Men livet er ikke alltid slik. Og det er nok flere som kan kjenne seg igjen i det.
Hvorfor er det slik, at noen bare flyr uhindret gjennom livet? Alle puslespillbitene kommer på plass i riktig rekkefølge, og alt skjer etter planen. Mens andre igjen møter motstand omtrent fra barnsben av. Hver dag,
eller ihvertfall ofte, må en kjempe for det en vil ha, der andre bare får alt i hendene. Det er så merkelig synes jeg.
Det er kanskje en mening med det, men jeg skjønner ikke helt hvorfor? Hvorfor er det slik at mitt liv er så fullt av overraskende vendinger, skuffelser og svik, sjokk, planer som går i vasken, og alt for mye ansvar en helst ikke bør ha alene. Mange skuffelser i løpet av livet.
En fargeglad og klok
dame skrev til meg engang, at "du må ikke tro at du har så mye uflaks, for da blir det slik".
Kanskje har hun rett i det. Men faktisk så tror jeg ikke du finner en mer optimistisk og positiv person enn meg. Jeg klarer å finne det positive i nesten alt, og jeg tenker alltid at ting ordner seg tilslutt. Likevel har jeg uflaks. Gang på gang!
Uansett så velger jeg å ikke tenke på det triste, men smile og fokusere på det positive. Jeg er faktisk tvunget til det. Jeg har ansvaret for tre små uskyldige skapninger, og jeg gjør alt for at de skal ha en trygg oppvekst. Uten en far. Så jeg smiler og tenker positivt- det ordner seg jo tilslutt.
Det tar bare så forbanna lang tid!
Hvis det finnes noe slikt som hjelpere og en forutbestemt skjebne. Så legger jeg herved inn en bestilling på flaks her og nå! Masse flaks! Og medgang!
Det er ikke meningen å sutre og klage. Tross alt. Vi er ufattelig heldige som bor i Norge! Og jeg tenker på alt det jeg har,- familie, barn som jeg elsker over alt på jord, vi har et hus med en hage, og vi har en bil så vi kan ta turer der vi vil. Jeg er takknemlig for det. Og jeg setter pris på det. Så- jeg har det faktisk ikke så verst. Det eneste jeg mangler er en jobb.
Og det var det skuffelsen dreide seg om denne gang. Har en ikke det økonomiske på stell, så står en i fare for å miste den trygge basen. Det er ikke gøy mens det står på.
Men det ordner seg jo tilslutt!
Hilsen frk. Uflaks :)