Et intervju, og en ferdigmalt skjenk...

I går hadde jeg besøk av en fotograf og en journalist fra Stavanger Aftenblad! Et veldig hyggelig møte, og en rar følelse var det, å vise frem hjemmet sitt til en avis som har ganske mange lesere! Tenker det blir noen kjente som får seg en overraskelse, når de ser meg og stua mi i avisen, for jeg har ikke fortalt om det til så mange.

Jeg holdt på i to dager med å forberede meg, for jeg hadde slettes ikke lyst til å ta sjansen på at yoghurt flekkete vinduer, eller halv-ferdige malingsprosjekter, skulle komme på trykk for evig og alltid, og at jeg skulle bli husket som dama-med-den-halvferdige-stua, som-attpåtil-tør-å-blogge-om-det!!
Og bare så det er sagt; jeg jobber best under press!

Jeg skulle til og med blogge om det igår kveld, mens minnene var ferske, men jammen sovnet jeg før barna. Jeg skulle liksom legge meg sammen med de, og fortelle en historie, men det ble omtrent de som la meg, og fortalte en historie.

Uansett, her er et bilde av et av mine halvferdige prosjekt som jeg ville få ferdig før avisen kom, her med ett lag grunning...

Før:

Denne skjenken kjøpte jeg til mitt første hjem, et typisk furu skjenk, som dengang også hadde et overskap med hyller og glassdører.

I løpet av en flytting, hadde tidene, og min smak forandret seg, så overskapet forsvant, og skjenken ble brunbeiset.

Men tidene forandrer seg igjen, likeså smaken min, og den ender opp som hvitmalt med glassknotter formet som blomster:

Etter:

Jeg hadde kjøpt inn masse nydelig frukt, og mørke brownies for anledningen, men journalisten og fotografen holdt seg til èn kopp kaffe.
Kanskje de trodde alt bare var til pynt? For slik er det ikke her i huset, her er det faktisk lov å spise det som befinner seg på fatene.
Jeg kan da ikke ha godsaker liggende kun til pynt!
Da hadde bompibarna hatt store vansker med å holde fingrene fra fatet.

Når det er sagt, så klarte de nettopp ikke det, igår kveld da mamman holdt på å sovne.

For med et påskudd om at de var så tørste, og bare skulle ned på kjøkkenet for å finne seg litt vann, så syntes jeg det tok mistenkelig lang tid, den der vann-drikkingen.

Og som jeg mistenkte, da jeg sto opp idag morges, var det ganske så tomt på det fatet med brownies, som jeg hadde gjemt inni skapet.
Med unntak av ett lite stykke som sto enslig igjen. Med et tydelig fingermerke i.


De har nok vært fristet til å forsyne seg med den siste biten også, men kanskje de tenkte at
"vi må bare la det ligge igjen, så kanskje ikke mamma oppdager at vi har vært her"

Ha en fin kveld!