Endelig. Endelig er jeg helt ferdig med en viss mann som ikke stiller opp for sine barn. Mine barn. Jeg har ikke skrevet noe om dette før. Det er jo litt personlig. Og det har ligget som en verkebyll i over tre år nå. Men jeg må bare få sagt det, eller skrevet det rettere sagt. Sannheten.
For det første har ikke mine barn en far lenger. De tre siste årene har han sviktet dem på alle mulige måter. Vi har prøvd å ringe, skrive brev, mail og sms, men ingen svar å få. Til de små sin store sorg. Det har vært mange ganger de har vært utrøstelige, for det er så uforståelig- "hvordan kan pappa gjøre dette". "Hvorfor ringer han ikke? Hvorfor kommer han ikke. Jeg savner pappa"
Vi har gitt opp til slutt. Nå sier de at de har ingen pappa. De tenker ikke så mye på han lenger, og det er på en måte litt lettere. Jeg forteller dem at jeg vet ikke hvorfor han gjør slik, men jeg vet han er glad i dem. Jeg har ikke fortalt dem hva som har skjedd i de voksnes verden...
Om at vi ble tvunget til å selge hjemmet vårt, for at han skulle betale kredittkortgjelden sin. Som han forøvrig enda ikke har betalt ifølge bankene og advokatene som ringer meg fra det store utland. Om at jeg måtte kjøpe han ut mens jeg var student, og at jeg hadde 3 millioner i gjeld for at vi skulle ha en plass å bo mens jeg studerte ferdig. Slik at barna kunne ha det trygt litt lenger. Før vi måtte flytte fra venner og kjente, fra en by og et hus de hadde vokst opp i, som de følte seg trygge i. Vi måtte flytte til en helt ny by der vi ikke kjente noen. Men heldigvis nærmere familie.
Jeg har heller ikke fortalt dem at han ikke betaler bidrag. Ikke bidrar på noen som helst måte. Han ringer aldri på en bursdag, sender aldri en gave, eller et postkort. Ikke et eneste ord. De har ikke sett han på
snart to år.
Men nå er det over. I dag ble siste rest ryddet opp i. Et krav han hadde gått til forliksrådet med ble forkastet. Jeg fikk enstemmig medhold i min sak, som jeg forsvarte selv. Det var absolutt rettferdig.
Nå kan alt det pakkes bort og glemmes, verkebyllen er borte. Og vi kan ta fatt på fremtiden.
Mitt høyeste ønske er at han kan stille opp for jentene, de ønsker å ha en far, og det ønsker jeg også. Kanskje han ringer en dag. Kanskje ikke.
Når alt kommer til alt, så klarer vi oss så bra! Girlpower :) Og jeg er takknemlig og veldig heldig som har tre skjønne jenter, og en god familie rundt meg. Og så er det vår! det gjør alt så mye bedre.
Ha en fin dag kjære leser :)
Liza
