fredag 2. mars 2012

Endelig!!


Endelig. Endelig er jeg helt ferdig med en viss mann som ikke stiller opp for sine barn. Mine barn. Jeg har ikke skrevet noe om dette før. Det er jo litt personlig. Og det har ligget som en verkebyll i over tre år nå. Men jeg må bare få sagt det, eller skrevet det rettere sagt.  Sannheten.
 For det første har ikke mine barn en far lenger. De tre siste årene har han sviktet dem på alle mulige måter. Vi har prøvd å ringe, skrive brev, mail og sms, men ingen svar å få. Til de små sin store sorg. Det har vært mange ganger de har vært utrøstelige, for det er så uforståelig- "hvordan kan pappa gjøre dette". "Hvorfor ringer han ikke? Hvorfor kommer han ikke. Jeg savner pappa"

Vi har gitt opp til slutt. Nå sier de at de har ingen pappa. De tenker ikke så mye på han lenger, og det er på en måte litt lettere. Jeg forteller dem at jeg vet ikke hvorfor han gjør slik, men jeg vet han er glad i dem. Jeg har ikke fortalt dem hva som har skjedd i de voksnes verden...

Om at vi ble tvunget til å selge hjemmet vårt, for at han skulle betale kredittkortgjelden sin. Som han forøvrig enda ikke har betalt ifølge bankene og advokatene som ringer meg fra det store utland. Om at jeg måtte kjøpe han ut mens jeg var student, og at jeg hadde 3 millioner i gjeld for at vi skulle ha en plass å bo mens jeg studerte ferdig. Slik at barna kunne ha det trygt litt lenger. Før vi måtte flytte fra venner og kjente, fra en by og et hus de hadde vokst opp i, som de følte seg trygge i. Vi måtte flytte til en helt ny by der vi ikke kjente noen. Men heldigvis nærmere familie.
Jeg har heller ikke fortalt dem at han ikke betaler bidrag. Ikke bidrar på noen som helst måte. Han ringer aldri på en bursdag, sender aldri en gave, eller et postkort. Ikke et eneste ord. De har ikke sett han på 
snart to år.


Men nå er det over. I dag ble siste rest ryddet opp i. Et krav han hadde gått til forliksrådet med ble forkastet. Jeg fikk enstemmig medhold i min sak, som jeg forsvarte selv. Det var absolutt rettferdig.
Nå kan alt det pakkes bort og glemmes, verkebyllen er borte. Og vi kan ta fatt på fremtiden.

Mitt høyeste ønske er at han kan stille opp for jentene, de ønsker å ha en far, og det ønsker jeg også. Kanskje han ringer en dag. Kanskje ikke. 

Når alt kommer til alt, så klarer vi oss så bra! Girlpower :) Og jeg er takknemlig og veldig heldig som har tre skjønne jenter, og en god familie rundt meg. Og så er det vår! det gjør alt så mye bedre.

Ha en fin dag kjære leser :)
Liza


7 kommentarer:

Linda - HJERTEHUSET sa...

Flott Liza, det gleder meg virkelig å lesa! No kan du gå videre med hodet høyt heva, for du har klart deg, kjempegodt og ser det ut som. Du er tøff!!!
God klem :-)

Gårdsjenta sa...

Godt å endelig bli ferdig med det :) Virker som at du ikke akkurat har det lett, men fortsett å stå på for deg selv og dine barn :)

lillpastill sa...

Stå på! Snakk om å være sterk.. :)
FLINKE DU!

Fin fin helg til deg og dine
Klemmer og smil fra meg til dere

salige lavendel sa...

Uff, trist når man føler seg sviktet og kanskje enda vondere når barna blir sviktet. Får håpe situasjonen kan endre seg etterhvert. Kan hende dårlig samvittighet og følelsen av å ikke strekke til kan få en far til å holde seg unna. Det gjør kanskje for vondt og så føles det lettere å trekke seg unna?? Trist uansett hva som er grunnen. Jentene dine har sikkert en god og sterk mor, lykke til videre. Motgang er ikke noe gøy å ha, men man vokser på det og blir sterk av det.

Anonym sa...

Hei Liza.
Fulgt nkf bloggen din i fjor, og fant private bloggen din nå, siden jeg søkte på noe ang interiør, siden jeg går nå siste semestert.

Men ville bare si at om faren ikke stiller opp, vil dine barn vite hvem som stilte opp. Nettopp DEG!!
Har ikke nå pratet med min far på snart fem år, og han stilte aldri opp når jeg var liten heller. Så for fem år siden fikk jeg nok, og klarer meg bedre uten, selvom ja det er vondt. Men den som stilte opp for meg, var min mor. Så jentene dine vil klare seg :)

Maud..

Liza sa...

Takk alle sammen :)
Maud: Det er godt å høre at tapet av en far kanskje ikke er så ille likevel. Jentene mine har det bra iallefall, og de har andre i familien som er veldig glade i de :)

重新出發 sa...

.
.
.
.
.
.
.
.
.